Schizorant

En utfordring jeg opplever med det å være menneske er hvor innlært ulike vaner er, på et såpass dypt nivå at de føles som en del av min personlighet snarere enn aktive valg jeg tar hver dag.

Det er ikke så sjeldent, relativt sett, at jeg blir invitert med på ulike ting. Enten det er perifer familie eller kollegaer eller folk jeg kommuniserer med på nett.

Det kan dreie seg om en familiesammenkomst, noe gaming, en tur på kino, eller noe annet rart. Utfordringa jeg har er at jeg ikke har lyst. Jeg opplever at jeg aldri egentlig har lyst?

Folk skal ut for å drikke fordi de finner det gøy. De skal ha fest med alle de tingene som tilhører, kleine drikkeleker eller rare samtaler. “Rar” er her relativt siden de er høyst vanlige samtaler for de aller fleste, men jeg synes de er underlige. Jeg finner det sjeldent veldig interessant.

Det er et mem å omtale seg selv som “built differently”, i den forstand at en er unikt anlagt for å klare en utfordrende ting en står i. Jeg føler at jeg genuint er bygget veldig annerledes, nærmest feilskapt. Det er vesentlige mangler jeg har som ikke blir bedre av å forsøke, men ethvert forsøk bidrar bare til å stadfeste den åpenbare sannheten jeg sitter inne med – jeg er ikke hvem som helst, og kan ikke bli med på hva som helst.

Jeg ble med noen kollegaer ut en kveld i februar, og opplevde det som koselig nok. Det var en grei samtale, men jeg vender ofte tilbake til et mønster i slike sammenhenger. Jeg klarer ikke så godt den kollektive praten, med de rare drikkelekene, de rare påfunnene. Jeg vender meg alltid mot en eller to og snakker dypt med de heller. Og det var veldig koselig helt til gruppa kollektiv beslutta å reise ut på en karaokebar.

Nei, takk.

Jeg ble med, men jeg merka veldig fort at tiden var over for min del. Og jeg dro bare hjem noen minutter inn i det hele. Det orker jeg ikke. Det er ikke gøy for meg uansett hvor høy alkoholprosent en skulle ha, eller noe. Og disse opplevelsene gjør det egentlig klart for meg hvor mye folk forventer av meg som jeg bare ikke kan innfri.

En annen situasjon oppsto en gang hvor enkelte ville at det skulle holdes taler. Det gjør jeg ikke. Jeg kan snakke til deg om nøyaktig hva du betyr for meg, og hva jeg føler og tenker, men jeg blottlegger meg ikke ovenfor andre. Det er nærmest emosjonelt kriminelt.

Det er så lett å skulle gi som motsvar at det bare handler om å finne sin egen gjeng, eller sine egne hobbyer, men jeg har ikke vanlige hobbyer eller interesser. Det er ingen åpenbar gjeng der ute som jeg tilhører naturlig.

Og nå har jeg levd et halvt liv hvor jeg utelukkende har gjort aktiviteter som bare krever meg, og ingen andre. Og jeg er så innlært på at jeg trives best i mitt eget selskap.

Et annet problem jeg har er at jeg veldig ofte opplever at en ting føles og oppleves nøyaktig likt uansett hvor, hva og hvem. En mexicansk matrett servert i Spania smaker det samme som det gjør i Norge, som det gjør i Mexico. En type vin smaker det samme uansett hvor det er kjøpt inn. Jeg kan forstå at foreldre blir veldig kry når deres barn blir konfirmert, kontra når de deltar i en perifer tremenning sin konfirmasjon. Jeg forstår det rasjonelt, men for meg er en konfirmasjon det samme som en annen.

Hvor mange ganger skal en måtte høre om “voksne rekker” som noen skal “tre inn i” før jeg har oppfylt min samfunnsplikt? Et bryllup er identisk med et annet. Og begge føles nokså like ut. Noen langbord satt sammen med hvite duker i en T-formasjon, med foreldre på hver sin side. Og så skal du se på babybilder og filmer som om barnet er unikt begavet, men det er akkurat det samme om og om igjen.

Jeg husker at jeg ikke selv opplevde min konfirmasjon som noe spesielt heller. Selv pengene jeg fikk ble jo bare satt på en konto, og jeg maste ikke noe om de. Folk er så glade, så takknemlige, så beundrende, så høyt oppe i slike sammenhenger. Jeg er bare nøytral hele tida. Det er som en bryter en sykepleier kom borti da jeg ble født, og som ingen skrudde på igjen siden.

Igjen, rasjonelt er jeg takknemlig for at folk satte av tiden og for at de var så gavmilde, men begivenheten føltes mer ut som en mulighet for den eldre slekten å komme sammen snarere enn noe jeg selv ønska meg.

Jeg kunne ikke forestilt meg å gifte meg. Jeg kan ikke det. Jeg var ikke aseksuell som tenåring, jeg ble forelska og elska dypt og inderlig, men noe skjedde mellom da og nå. Det finnes hint av noe her og der, men jeg gjør ikke noe mer med det.

Jeg vet bare ikke. Jeg er uskapt, på en måte. Folk opplever meg som snill, omtenksom, omsorgsfull. Jeg har dyp empati for mine medmennesker, men det er som om jeg egentlig ikke ønsker å omgås de. Eller, jeg vil ikke omgås de. Hvordan kan det ha seg? Er det en iboende frykt for intimitet i bunnen her eller en sjel som ga opp og ble så tilfreds med den tilværelsen at den glemte hele konseptet og nå er det standardinnstillingen?

Det er for lett å avfeie alt sammen med at det handler om depresjon. Jeg er egentlig veldig fornøyd med livet mitt, og har alt jeg trenger. Jeg bare mangler den eksistensielle dytten og drivkraften som gjør at folk når ut til andre, at de tar sjansen på å ha det gøy. Og eksponering bidrar ikke til å gjøre det lettere, det virker heller mot sin hensikt.

Jeg vet ikke.

Som mennesker er vi født med visse instinkter innebygd i oss, som er så selvfølgelige at vi tar de for gitt. Vi erkjenner de like lite som vi manuelt puster. Det er en viss automatikk i det som bare fungerer uten at vi selv er delaktig i det. Et selvgående byråkrati hvor ingen lenger er klar over hvem som styrer hvem, eller hvilket fundament som ligger helt nederst i et hav av prosedyrer og rutiner.

Det gir mening at vi ikke trenger å puste manuelt, og det er heller ikke en ting vi må tenke lenge på for å forstå viktigheten av. Det hadde fort blitt tungvint å måtte våkne for å trekke pust, i den grad en faktisk våkna. Disse grunnleggende systemene innebygd i oss vedlikeholder vårt fartøy mens vi er på jorda, mens vi er her, og trenger ikke større drøfting og begrunnelser enn det. Men vi har også andre instinkter på toppen av dette igjen.

En av disse er vår selvfølgelige del av en større helhet. Vi føler oss som et ledd i noe mer, eller en del av noe større utenfor oss selv som individer. Dette kan ha religiøse fortoninger, altså at vi er en del av Guds plan, eller tilsvarende. Det kan også være nokså enkelt, som at vi er en del av et kollegium, eller en del av et nabolag.

Vi er i dag flere mennesker enn vi noensinne har vært tidligere. Jeg husker dagen da Norge bikka fem millioner innbyggere. En skulle tro at det betydde at vi hadde mindre ensomhet, men det stemmer ikke helt. Klart, det var ensomhet tidligere, men i dag er den veldig eksistensiell og er en del av en nokså avfarga modernitet.

Det er mye med dagens samfunn som våre besteforeldre ville blitt sjokkert over. Jeg tenker ikke på mangfoldet eller Integrering, klassekamp og kvinnekamp og likekjønna ekteskap, ei heller på teknologien. Jeg tenker på kommunikasjon. I dag forbindes ordet med utvekslingen av informasjon, gjerne digitalt via sosiale medier og tilsvarende, men det kan også være så enkelt som en sporvei eller en bilvei. Noe som forbinder noe som i utgangspunktet er spredt.

Verden i dag preges av selvfølgelighet rundt kommunikasjonslinjer. Det er en selvfølge at det finnes ferske bananer på Kiwi, eller at en kan oppdrive en fungerende vaskemaskin. Det som tidligere var luksus har blitt hverdagskost nå. Og i den prosessen har vi også blitt løsrevet fra erkjennelsen av det magiske i arbeidet som legges ned.

Våre besteforeldre kjente bakeren, eller læreren, eller doktoren, eller presten. Såklart, sto du utenfor samfunnet da av en eller annen grunn, gjerne de jeg skisserte over, så ble du dømt til å stå på utsiden resten av livet. Jeg forsøker ikke å male et portrett av fortiden som noe enestående og lykkelig. Jeg forsøker bare å nøste i den tendens til at verden i dag ofte preges i større grad av fremmedgjorte mennesker, og et system som ikke er humant lenger.

Du kjenner ikke nødvendigvis til ho som fikser på bilen din, eller han som klipper håret. Folk er ikke folk utenom det at de oppfyller og har en bestemt funksjon. Vi har ikke kapasitet lenger til å snakke med andre mennesker etter en intens dag på jobb, og vi har ofte mer enn nok med de vi allerede har i livet.

Bananene eksisterer bare plutselig på Kiwi. Vi har ingen kjennskap til hvordan den havna der fordi vi ikke kjenner noen som fikk den dit. Tidligere kjente du til barna til kjøpmannen, du ble invitert til dåpen til eldstesønnen. Du fikk høre hvor slitsomt det var å importere bananer, og hvorfor de alltid var litt brune. Du fikk se hvordan han sparka i trekassen for å skremme vekk fremmede kakerlakker. Nå er det bare Bama.

Det er ikke lenger Trygvesen El og Fiks, men Power. Og ho som knapt går på videregående som står bak kassa er ikke et individ, men en forlengelse av Power. Denne tendensen gjør seg veldig gjeldende hvis en tidligere har opplevd noe dårligere kundeservice fra Power, og det igjen oppstår en feil. Da forventer en at personen som knapt har eksistert i mer enn 17 år skal stå personlig ansvarlig for dette.

Vi fungerer ikke helt i denne verden slik den er lagt opp. Vi er flokkdyr, men flokken eksisterer ikke. Vi prøver febrilsk å finne noe som ikke er der. Og jeg tror nøkkelen til ensomheten ligger i det. En kan føle på ensomhet hvis en er alene, åpenbart, men også sittende sammen med folk en rasjonelt tenker og vet bryr seg om deg.

Ensomhet handler om mening. Vi trenger alle en funksjon. Utfordringa i dag er bare den at vi ikke er noe mer enn denne funksjonen. For mange er dette mer enn nok. Og mange har ulike funksjoner, altså roller, og kan fint leve med det. Mens for andre så slår et spørsmål ned som lyn fra klar himmel – er dette alt?

Det blir som når en bosetter seg i Spania i stor forventning om at hver dag skal bli som en eneste lang ferie, men raskt innser at hverdagen kaller. Plutselig står du i et fremmed land og må lære deg en ukjent kultur, et annet språk, og er veldig merkelig politisk og juridisk system. Det som før var ferie er nå hverdagslig, og forventningene knuses i tusen biter.

Det er en veldig bitter erkjennelse å sitte iblant mange mennesker vel vitende om at de hadde vært der uten deg, og hadde hatt det like fint. Jeg unner de det, for all del. Det er bare så surt å innse at du egentlig ikke har større verdi enn en sukkulent kjøpt på IKEA fordi den ikke trenger så mye vann. Du er der av vane, av obligasjon, fordi noen følte at du også må inviteres når en annen blir invitert.

Jeg har skrevet veldig mye om min egen situasjon tidligere. Jeg er venneløs, jeg har faktisk ikke et eneste menneske jeg kan ringe, spørre om noe, drøfte og undre sammen med. “You’ll find your tribe” kan noen skyte inn med, men faktumet er at det ikke stemmer. Jeg kan godt ha vennskap, men da må jeg også ofre absolutt alt og den dagen jeg setter grenser og står opp for meg selv så forsvinner de. Folk ønsker en tålmodig person som lytter og gir de gode råd. En gratis psykolog de kan ringe når som helst. Jeg har ikke det privilegiet selv. Da er jeg masete, da er jeg krevende.

Jeg har altså en bestemt funksjon, og jeg har alltid denne i alle grupper av mennesker jeg omgås. Folk forteller meg sine dypeste hemmeligheter, men når jeg deler 5% så lytter de knapt til noen få ord og venter standhaftig på å kunne skyte inn med noe mer. Så da kan jeg dedikere flere timer til å høre på de, men de orker ikke, eller har ikke tid til å sjekke noe som ville tatt de femten minutter fordelt på tre måneder. Det er for krevende.

Jeg er bare et speil. Og jeg kan fortelle folk hva de tenker og hvorfor de gjør det. Jeg kan løfte folk, og gjøre at de føler seg sett. Og selv om det er en synd å skulle tenke på vennskap som en serie transaksjoner, så er det vanskelig å ikke gjøre det når du alltid står igjen med regninga til slutt.

Jeg vokste opp veldig godt. Med mye materielt velstand. Altså, ikke noen overklasse akkurat, men kanskje midt i eller nedre middelklassen. Det er gjerne det emosjonelle jeg aldri fikk. Mine foreldre har aldri kjent meg, de har aldri hatt noe interesse av det heller.

Jeg vet at hvis noen spurte de om meg så kunne de ramsa opp ting enhver annen kunne lest seg opp gjennom en overfladisk studie av min Facebookprofil.

Det blir så åpenbart når de kan ramse opp alle venna til mitt søsken, mens deres favoritthistorie fra eller om meg er en språklig glipp jeg gjorde som tiåring. Jeg ble latterliggjort når jeg ville prøve noe nytt, og den eneste aktiviteten jeg fikk være med på var speideren. Noe som ikke krevde noe av de, og et sted de bare kunne plassere meg en gang i uka. Jeg ble aldri med på speiderturer. Jeg fikk aldri noen merker i speideren. Jeg viste ingen interesse. Svømming ble det ikke noe av, friidrett ble det heller ikke noe av. Fotball fikk jeg først starte på når jeg selv møtte opp. Dette i sterk kontrast til mitt søsken, hvor det var jevnlige dugnader, kamper og treninger. Kontrasten ble så voldsom, og jeg skjønte aldri hvorfor. Jeg fikk ikke noe emosjonelt fra de, og måtte lære meg selv alt sammen.

Jeg sleit så lenge med min egen identitet. Jeg trodde lenge jeg var adoptert, og gikk å venta på at de skulle fortelle om det. Jeg var så søken på familie at jeg ble fascinert over å ha en tremenning som gikk på samme barneskole som meg. Ikke at vi var venner, eller kjente hverandre, men det føltes litt ut som tilhørighet.

I barndommen ble spill en virkelighetsflukt. Jeg kunne drømme meg inn i karakterer som levde liv med en funksjon, i en sammensveisa gjeng med mye historikk. De hadde tilhørighet, og litt parasosialt kunne jeg også få den opplevelsen. Den høyst fiktive virkeligheten blødde litt ut på meg, og jeg tok ofte karaktertrekk fra skikkelser jeg hadde sett fra filmer og serier og spill, helt uten å være klar over det.

Jeg ble tvunget til å flytte fra alt som var hjem og trygt og vakkert til et helt ukjent sted, og der gikk jeg ikke i samme klasse i mer enn et par år av gangen. Åttende på Steinerskolen, niende og tiende på offentlig skole. Og så selvfølgelig tre ulike klasser på videregående, men uten de få jeg hadde blitt kjent med iløpet av året.

Gradvis gikk jeg fra en person som søkte tilhørighet i andre, til et skall av meg selv. En ekstremt hardt ytre, som ingen kunne penetrere. Jeg er livredd intimitet. Jeg turte ikke invitere folk med hjem i frykt over hva mine foreldre kunne finne på. I frykt over hvordan jeg ble dømt, både av de, men også av andre. Jeg følte en sterk beskuelse i alt og alle, og følte samfunnets dom over alt jeg gjorde.

Selv nå kan jeg overtenke ting jeg har gjort. Ble dette feil? Jeg føler konstant at det vil komme en email eller et brev eller en telefon fra noen som forteller meg at jeg må møte i retten, eller på kontoret, eller hos noen. Jeg vet at jeg ikke har gjort noen feil, men det er likevel der.

Til tross for å ha vært ensom og alene store deler av mitt liv har jeg likevel aldri vært bitter. Jeg bærer ingen nag til verken foreldre eller andre. Jeg er et resultat av flere forskjellige faktorer som har spilt inn, noen mer uheldige enn andre.

Jeg har ikke søkt tilhørighet i andre på flere år. Jeg har vært fullstendig alene. Uten noen. Og jeg føler egentlig ikke på ensomheten lenger heller. Det er så merkelig, men alt jeg ønsker er en funksjon. Jeg ønsker å være av verdi for andre, for noen, for en. Alt jeg vil er å bli verdsatt og anerkjent, men det er ikke en selvfølge.

Jeg har nå veldig mye gående for meg. Jeg lever et liv som gir meg mening til en viss grad, er økonomisk stabil, har det jeg trenger. Igjen, tilsvarende min barndom og oppvekst, er jeg materielt trygg. Jeg har bare ingen, jeg står alene. Det er ingen som kjenner meg, eller ønsker å bli kjent med meg. Jeg er likevel optimistisk og villig til å gå langt for de som trenger det. Jeg bare frykter intimitet, og jeg kan føle beskuelsen veldig når jeg først blir kjent med noen.

Jeg ønska meg en tvilling mest av alt. En som var i en tilsvarende situasjon, som ikke nødvendigvis var lik meg, men som likevel kunne unne meg litt tid. Et vennskap hvor verken jeg eller den andre visste hvem som betalte sist. Jeg blir så lett forelska i andre i håpet om at de skal være denne personen, men så innser jeg gradvis hvor ubalansert relasjonen egentlig er. Dette blir jo hovedsakelig fra mitt ståsted, og vil derfor høres nokså egoistisk ut. Det får gå. Ingen vennskap må være perfekte. Jeg søker ikke egentlig perfeksjon. Jeg søker bare noen som ikke bare ser meg, men ønsker å se meg. Og da var det lett å romantisere og idealisere tankene rundt en tvilling, fordi du er forbundet av noe større, nærmest lenket til hverandre.

Jeg skriver til en blogg ingen egentlig leser, som egentlig er veldig symbolsk for alt jeg er og gjør. Blogg som plattform og medium eksisterer ikke lenger, spesielt ikke de som skriver veldig mye. Tilsvarende så er jeg også avleggs, egentlig.

Det er mye frihet i å være alene. Hadde jeg bare kunne nyte den i tillegg, men jeg føler den så utrolig sterkt til tider. Det er så mye jeg begrenses av, og ikke tør å gjøre, fordi jeg ikke har tryggheten i å vite at jeg likevel har noen som liker meg som jeg er. Og ikke bare i kraft av det jeg kan gjøre for de.

Kommunikasjonslinjene er veletablerte, men det er bare ferske bananer uten at noen helt vet hvordan de havna der. Veien har fersk asfalt, men det er helligdag og butikkene er stengt. Folk forteller meg om opplevelser de har, som jeg ikke engang har tenkt på som en mulighet. Åpenbart rasjonelt mulig, men ikke en virkelighet jeg faktisk befinner meg i. Det er som å plutselig bestemme seg for å bli profesjonell idrettsutøver i en alder av 35. Helt utenkelig.

Materielt går det fint. Jeg vet bare at jeg ikke sikter noe særlig høyt. Et liv i manglende emosjonell tilknytning og tilhørighet har jeg gjort at jeg låser meg i møte med andre, jeg deler ikke frivillig om det mest intime, og jeg blir aldri med på noe. Jeg er din kollega som alltid er pålitelig og hjelper deg med å slukke branner, men som sjeldent deler av seg selv. Jeg kan guide deg til et mål, eller veilede deg videre. Men jeg er også et spøkelse. En person som opptar plass, og en du først merker fraværet av når det har gått en stund.

Det er likevel en type frihet i dette som er et stort privilegium andre ikke har. Jeg har ingen forbehold. Det gjør ikke noe om jeg kaster bort en dag, eller finner på noe merkelig. Det er ingen partner som må bli igjen og stå for alt arbeidet alene, eller barn som blir neglisjert. Jeg kan gjøre omtrent hva jeg vil uten at det får noen konsekvenser for andre enn meg selv.

I mine verste perioder låser jeg meg selv inne, fortrengt til mitt eget lille rom langt unna andre mennesker. Det er selvsagt problematisk på alle måter, men det verste er ikke at jeg stenger døra for andre. Det verste er at jeg låser døra for meg selv også.

Jeg har pressa meg selv til mange ting i år som ville vært utenkelig for bare noen år siden. Det må jeg fortsette med. Jeg kan aldri stole på motivasjonen, fordi den er sviktende konstant. Jeg blir ikke mer motivert av å ha det gøy eller gjøre noe fint. Jeg må likevel gjøre det. Jeg må leve livet, og faktisk ta initiativ til å bli en ekte person igjen. Den prosessen vil nok vare hele livet, men det er veldig mye innsikt å hente i forsøket.

Jeg har alltid vært redd. For det verste som kan skje, men også bare en underliggende følelse eller fornemmelse av at noe kommer til å skje. Jeg må trosse den. Fordi, helt enkelt, hva er egentlig det verste som kan skje?

At jeg bruker mer tid enn tiltenkt? At jeg ikke mestrer alt på første forsøk? At jeg gjør tabber og dummer meg ut? Nei. Det er uunngåelig. Det er en del av det å leve. Du skal lære, og for å lære må du faktisk gjøre noen feil. Mange feil. Det krever mot å snu internalisert sosial angst fordi jeg frykter ikke andre mennesker, men jeg frykter meg selv. Uten grunn, og jeg vet det. Det er bare så tragikomisk at jeg er en person med et stort ego, samtidig som jeg også betrakter meg selv som fullstendig ubrukelig og verdiløs.

Jeg kan ikke gjøre stort med de stemmene, men jeg kan velge hvem jeg lytter til. Jeg må fungere samstemt med min vilje.

Da vi var unge.
Den tiden da verden både var så uendelig stor og romma alle muligheter, samtidig som den var så tilgjengelig liten.

Norge var et mindre sted med større forskjeller mellom de ulike delene av landet. Selv en by kunne skille seg fra sine omkringliggende landsbyer. Vi har alltid vært et lite land, men det var likevel alltid noe spesielt med det lille landet. Og den store verden virka så altfor stor.

Du kunne reise til Spania spise mat fra forskjellige mattradisjoner, men lagd eksklusivt fra en som hadde bodd og jobba i samme restaurant siden han overtok det fra sin mor. Markedene var fulle av diverse varer, fra det åpenbart falske til det tvilsomme. Og det var så mange kule spanske butikker, eller butikker drevet av innvandrere til Spania. Tilsvarende var det i Frankrike, i Tyrkia, i Sverige. Selv i Norge hadde vi mange rare butikker.

Internett på den tiden gjorde verden tilgjengelig for mange, på en måte som for lengst har blitt glemt bort. Det var som et unikt univers, hvor du måtte finne et land, og et område å bosette deg på. I starten var det vanskelig å vite hvor en skulle, eller hva en skulle gjøre. Men så havna en på et forum for en særinteresse. Det var ikke et problem å finne likesinnede, de var bare et par tastetrykk unna.

Du opparbeida deg et rykte på forumet, eller i chattekanalen du hadde valgt. Du ble kjent for hva du skreiv, og hva du delte. Folk ønska å høre dine meninger om noe. Det var sosiale sanksjoner slik en ellers hadde det, men de var ofte uformelle. Oppførte du deg ikke fikk du heller ikke delta.

Og samtalene gled lett inn på andre emner, og en fikk seg venner virtuelt. Folk du kanskje aldri kom til å møte, men visste alt om. Selv den dag i dag kan jeg fortelle hvordan enkelte folk var og hvem de var, selv om jeg aldri visste navnet deres.

Og den analoge verden tikka like sterkt utenfor dørene. Du kunne få et brev, eller ha et abonnement på et magasin med interessante historier og levende personer.

Teknologien var kul. Hver nye oppfinnelse bydde på noe eksklusivt, enten det var design eller fargene. Det var en hemningsløs barnslighet i det. Det var gimmicky, det var rart, men det var også utrolig kult. Du hadde en ting som spesialiserte seg på en bestemt funksjon.

I dag er det annerledes. Nå har vi blitt gamle.

Der internett før kunne minne til dels om sjørøvertida eller den ville vesten, ligner internett mer og mer på verden vi ser utenfor. Skillet er borte for lengst. Det er så integrert at du ikke vet at det faktisk er to forskjellige ting.

Forumene er for lengst borte, erstatta av fellesskapets anonymitet. Et hav av folk der du blir borte som en dråpe vann i mengden. Facebook ble nådestøtet for internett som det var, og kasta oss inn i lukkede grupper med lite tilhørighet. Du må ikke lenger være på et forum for å finne ut av noe, du kan klare deg helt alene. Internett har blitt individualisert i så stor grad at vi har blitt fremmedgjort.

Nå lever vi på nåden av en algoritme utenfor menneskelig kontroll, og snakker med algoritmer som forteller oss hvor gode vi er. Vi får konstante bekreftelser på alt. Og vi fjerner oss fra det som motsetter seg oss. Vi mangler tålmodighet, eller viljen til å stå i noe uventa. Alt skal være komfortabelt og koselig nå.

Turen til utlandet dreier seg ikke lenger om å oppleve fremmed kultur, men om temperaturen og været og havet. Det gjorde den før og. Men nå ser alle butikkene like ut, uansett om du står i Oslo eller i Madrid, i Istanbul eller Paris. Mange av de lokale restaurantene måtte avgi plass til McDonalds, Kentucky Fried Chicken, eller en annen tilsvarende kjede. Der McDonalds før var fargerik, og hadde forskjellige maskoter, så er det nå kommunalt og grått. Det ser ut som hvilken som helst kontor, omtrent dit du blir innkalt når du skal snakke med HR.

Og teknologien har for lengst steila. Der du før hadde en kul rød MP3-spiller med tusenvis av sanger du eide (eller ikke), en telefon hvor det kuleste nye var et kamera hvor du i godt lys kunne skimte noe som ligna på bestemor, og en Tamagotchi holdt levende av pur prepubertal viljestyrke. Så har du nå en enkel mørk kloss. Og den dedikerer vi halvparten av dagen til. Klart, den er veldig hendig. Du kan betale regninger på et sekund, du kan søke og få tilgang til alt informasjon vi kan, du kan snakke med hvem du vil. Men den er også kjedelig. Den har ikke endra seg nevneverdig siden den først ble standardisert en gang i 2010.

Ting endrer seg, men forblir likt. Jeg merker bare et veldig sterkt savn til en tid vi aldri kan få tilbake. Til en verden mindre prega av å vise seg fram, men heller å kunne være seg selv. En verden der du faktisk fikk puste, og ikke måtte være umiddelbart tilgjengelig døgnet rundt. Den analoge verden bydde på utfordringer, det var mye dødtid, mye venting, ting tok tid. Men i kjedsomheten så fantes det en uendelig brønn av kreativitet.

Relasjoner var ekte, og ikke så overfladiske. Gjemt unna på et forum skjult bak et anonymt kallenavn kunne du være i fred, vel vitende om at du bare ble dømt basert på hva du delte og hvem du var. Nå må du tenke på din framtidige karriere, og hvem du er ellers før du våger å legge igjen en kommentar. Det gir dagens Facebook, hvor hver bidige kommentar under et bilde er likt, hver eneste innlegg lyder med samme melodi. Du er ikke lenger deg selv på nett, men bare folk. Der du før turte å legge ut spillelista di offentlig så tør du nå knapt å skrive en bursdagshilsen i frykt for hvilken assosiasjoner det vil gi.

“It takes a village” hevdes det, men forumene er stengt, og vi har for lengst blitt forvist til gruppechatter med anonyme skikkelser som hevder at de er familiemedlemmer. Det skrives ikke noe der heller lenger. Folk snakker ikke sammen.

Ting var ikke bedre før. Mye har først nå begynt å bli bra. Jeg føler likevel at verden før var mindre polert. I en verden som preges av mer mangfold, så opplever jeg nesten det motsatte. Vi viskes ut og bare noen grå omriss kan gi et hint om at vi var der. Det er noe ironisk over det hele. Det er veldig påsatt, veldig performativt. Klart, forskjellene før i tida ga en rekke ulemper for den som våget å være forskjellig fra strømmen, men når alle er forskjellige og sære så er ingen det. Jeg føler at vi blir monopolisert. Men det er ingen som egentlig gjør det mot oss heller, det har likevel bare blitt sånn. Vi kler oss likt, vi ter oss likt, vi sier det samme.

Alle er i terapi, alle har utdanning, alle har jobb. Alle driver med den hobbyen og den interessen. Det føles som om dybden mangler. Og tiden, vår eneste faktiske valuta, mister sin verdi i konkurransen mot de store kreftene i samfunnet. Vi har barn i barnehagen mens vi er på jobb for å betjene lånet til en leilighet som knapt vi eller barnet oppholder seg i.

Åtte timer søvn er en myte i et stadig pendlerpress som tvinger deg inn i en hermetisk lukka metallboks tidlig på morgenen. Og er du heldig rekker du den tilbake igjen etter jobb. Da har du drøyt syv timer til å leve. Syv timer som blir til fire når du har fått gjort det dagen krever ellers, fra matlaging til rydding til vasking, til henting til prating. Og tiden tikker og går. Fire timer igjen. Orker du å se på en film eller en serie? Skal du veksle det inn i en løpetur eller en tur i skogen? Eller skal du sende en melding til ho du ikke har snakka så mye med det siste året? I et virvar av muligheter blir du lamma av valgmulighetene. Nå har du bare to timer igjen. Skal du veksle inn litt dårligere søvn for enda mer frihet? Slapp av. I morgen skal du få gjøre det samme igjen.

Du klarte deg såvidt på en slant utbetalt av Lånekassen som student i en trangt kollektiv. Nå tjener du voksenpenger, men er fattigere enn noen gang før. Dårlige takeouts fra en kinarestaurant er erstatta med knalldyre lån med guffen rente fra DNB.

Jeg vet det er nostalgi for det meste, og mye av det sosiale har blitt bedre. Vi lever i et mer opplyst samfunn på mange måter. Jeg savner bare hvor enkel verden var før.

Det sies gjerne at du ikke vet hva du har før du mister det. Men sannelig er det også sant at du ikke vet hva du har mista når du har fått det.

Vi har blitt gamle.

Jeg har alltid forsøkt å se verden annerledes. Ikke alltid bevisst, men jeg har likevel gjort det. Sett det andre ikke ser, klart å sette ord på følelsene som andre har. Jeg er en naturlig problemløser, og ser muligheter mot utfordringer.

Jeg har bare ikke alltid selv klart å sette ord på mine følelser, på det jeg tenker og vil uttrykke. Ta denne bloggen som et eksempel. Jeg skriver rått om det aller verste, de dypeste og mest intense fryktene. Det som holder deg våken på natta. Men jeg skriver omtrent ingenting om hvem jeg faktisk er. Jeg er jo ikke mine lidelser, mine utfordringer.

Jeg fant et skjermbilde fra en gammel blogg jeg skreiv i 2012. Da forsøkte jeg å uttrykke hvordan jeg så folk, og forsøkte å kategorisere de. Jeg beskreiv folk med fire kategorier – is, flamme, stein og jord. Det var nok et forsøk på å ikke anvende de fire klassiske elementene, men dog. Jeg mener at de var veldig begrunna, og at jeg kunne posisjonere flere i de forskjellige kategoriene. Jeg husker ikke hvordan det systemet fungerer nå.

Jeg antar det har noe med at is smelter i kontakt med flamme, og at det vannet igjen kan slukke flammen. At stein kan flytte på jord, men kan også suges nedi og bli borte i den.

Poenget er likevel den at jeg forsøkte, på en høyst abstrakt måte, å uttrykke noe i meg. Men jeg brukte ikke vanlige språklige uttrykk eller normer. Jeg klarte ikke å si at den og den var sånn og sånn for meg. Det var da, som nå, veldig indirekte. Høyst systematisert, og på et abstraksjonsnivå som krever tolkning. Og det er der jeg har foretrukket å være. En person som krever tolkning. Jeg mener at det har gitt meg en viss beskyttelse.

Jeg lar ikke folk komme nært på meg. Jeg holder de på avstand. Ikke fysisk, men du merker det. Jeg svarer kortere på noen ting og lengre på andre ting. Jeg blir fraværende i perioder, og mens det å være mystisk kan være litt romantisk, så er det i lengden også sånn at ingen blir virkelig kjent med meg.

Og sånn gikk store deler av tjueårene. Jeg var en abstrakt person, et vandrende spøkelse. Jeg kunne sitte og snakke med deg i flere timer i et klasserom, men du ble aldri noe særlig klok på meg. Slik er ikke virkeligheten innrettet. Den krever konkrete svar, direkte fortalt og delt videre. Jeg har bare aldri passa inn, eller følt noen særlig tilhørighet. Og tida gikk, den fløy av gårde.

Jeg merka det plutselig i et jobbintervju for noen måneder siden. Jeg hadde ikke noe godt og konkret svar på et spørsmål av typen:

“Hva gjorde du i perioden umiddelbart etter videregående?”.

Jeg fikk jobben. Det var ikke et problem. Utfordringa er vel heller at den typen spørsmål dukker opp hele tida.

“Hvilken musikk hører du på?”
“Hvilke filmer ser du på?”
“Hva er din favoritt serie?”
“Hvilke spill foretrekker du?”

Jeg observerer at andre folk evner å svare på det lynraskt og med presisjon. Det er for meg en gåte. Jeg føler at jeg ikke egentlig har noen hobbyer, jeg har liksom ingen interesser av den lavgradige typen. Jeg har ingenting som bare kan kastes ut.

Alle mine interesser er verdibelasta, med utrolig mye dybde og mening bak. Det er ikke forenelig med en casual samtale på en busstur eller mellom kollegaer i en lunsjpause.

Jeg har ingen enkle svar på selv enkle spørsmål. Jeg lærte aldri det språket. Jeg er fullstendig involvert i det jeg begir meg ut på. Slik fungerer det vanligvis ikke.

Og selv her, på en blogg ingen leser, som fungerer mer som en dagbok, så er jeg unnvikende. Jeg tror det går tilbake til den grunnleggende frykten jeg har for å bli misforstått eller dømt. Rasjonelt vet jeg at det ikke har noe å si i det store bildet, hvem bryr seg?

Jeg bryr meg ikke hva andre tenker om meg, men disse vanene har blitt så internaliserte at selv på en relativt anonym blogg greier jeg ikke å beskrive det med ord.

Jeg er bare så knust over hvor mange år jeg misbrukte på å være livredd en ulv som aldri eksisterte. Hvor mye tid jeg brukte på å forberede meg på en konfrontasjon som aldri kom.

Det er alltid så kult å fly, til du innser at bakken ikke ligner den du tok av fra. Til du erkjenner at mens du var høytsvevende så gikk livet videre for de fleste, og mens du lander så har de for lengst reist avgårde.

Jeg har alt på plass. Alt jeg trenger. Jeg er økonomisk forsikra, har en jobb som betaler godt, har en hensikt med livet. Jeg har funnet noe som gir livet mening langt utover det å bare eksistere. Jeg er for det meste veldig glad, og jeg har nådd ut til enkelte og føler at det gradvis bedrer seg. Jeg føler meg ikevel ofte utrolig rotløs.

Jeg er en person som det egentlig er veldig enkelt å være venn med. Jeg vil aldri kreve noe av deg annet enn at du er den du er. Og har du ikke tid så gjør ikke det noe. Blir du borte så går det fint. Jeg er enkel å snakke med fordi jeg aldri dømmer. Og jeg merka tidlig at det egentlig ikke var så vanlig å eksistere på den måten. Jeg ble utslitt av drama i tenåra, av intriger og fæle mennesker. Jeg mista troen på verden, på mennesker, og på meg selv, i møte med en bitter og kald verden. Optimismen i meg slår likevel til, og jeg ser det vakre i verden. Selv om jeg også på alle måter står på utsida og ser inn.

Jeg tenner en fyrstikk og ser inn, og enda en, og ser inn. Verden blir stadig kaldere rundt meg, men jeg varmes av gleden jeg opplever i andre.

Jeg har ikke store ambisjoner, jeg er ikke materielt krevende, og har ingen problemer med lite. Jeg vet ikke. Jeg skulle ønske jeg hadde mot nok til å møte andre, til å være med andre. Til å bli sett slik jeg er. Jeg tør ikke, og derfor står jeg enda på toppen og ser ned på folkene som forlengst har landa trygt der nede. Jeg har ikke høydeskrekk, jeg er heller livredd for å aldri lande hvis jeg først begir meg ut og hopper.

Det føles alltid ut som om jeg må akseptere alt i det uendelige for at jeg skal ha vennskap. Mine grenser tråkkes over konstant, og jeg får veldig lite igjen for strevet jeg legger inn. Det er absolutt ikke en regel, men heller en tendens jeg ser i de mer typiske vennskapene jeg har hatt. Så lenge vi er beste venner så går det bedre, men er det i mellomrommet mellom bestevenner og bekjente så går det ofte svært dårlig.

Jeg skreiv på en blogg i tida mellom 2009-2016, og hadde en stund en del lesere. Men bloggen tørka ut i det jeg mista meg selv. For hvordan beskriver du overfor noen andre at du har levd et helt alternativt liv løsrevet fra det som er normalen?

Jeg vet ikke. Jeg ønsker å dele mer, og jeg tror jeg skal begynne å etablere meg igjen. Fysisk og digitalt tilstedeværelse. Jeg har ikke lenger råd til å skjule det. Det tjener ingen hensikt. Mitt store prosjekt framover blir derfor å hevde meg selv, fullstendig.

Det er nokså underlig hvor godt vant du kan bli til å bare eksistere. Til en eksistens blotta for alt som vanligvis er så meningsbærende for andre, helt isolert fra de bekymringene som andre ellers har. Ikke fordi du ikke bryr deg, men fordi du ikke har disse holdepunktene i livet ditt.

Kaster en et blikk på Maslows behovspyramide så trenger en et fundament å bygge noe viktigere på. Alle er inneforstått med at ernæring og væske og søvn er viktig. Det er lettere å oppfylle i et samfunn preget av overflod, nesten for lett.

Det er dette du skal konstruere på toppen av det fundamentale jeg mangler. Jeg sitter i et tomt hus, uten interiør, uten bilder, uten minner. Med noen stusselige gjenstander som gir et hint om at det en gang eksisterte noe mer, men som nå er som stein å regne i ren affeksjonsverdi. Mobilen har vært på lydløs i tiår, noen ganger vibrerende med mail om noe som er på tilbud. Det er kopper og fat og bestikk nok til mange, men ingen forventninger om å servere noen flere enn meg selv. Ytterdøra har en ringeklokke som jeg ikke selv vet hvordan lyder.

Hvordan starter du med å konstruere noe når alle andre forlengst har forbigått deg? Når veiledningen for å gjøre det har gått ut på dato, når de du kunne henvende deg til har gått av med pensjon?

Jeg har det egentlig veldig fint. Det er bare i de stille øyeblikkene sent på kvelden at jeg tar opp telefonen og scroller litt for langt i det dype hullet som eksisterer helt nederst i Messenger. Der det en gang eksisterte en tenåring som hadde ambisjoner, drømmer og ønsker. Som hadde vennskap og kjærlighet. Og jeg merker hvor inderlig det brenner, hvor dypt det stikker. At broddene fortsatt sitter fast i meg, og krever bare en bestemt måte å bevege seg på før de gjør seg til kjenne.

Det er som om jeg har blitt vant til de, jeg har akseptert de, og unngår de bevegelsene som gjør at de kommer til uttrykk. Det er ikke lenger lett å vite om årsaken er sosialt betinga, eller om det handler om noe annet. Er det slik at jeg er redd for å konfrontere det, eller handler det i grunn om å tviholde på noe som aldri en gang var, fordi å gi slipp på det betyr at en også gir slipp på ideen om hva det kunne blitt?

Nederst i meldinger leser jeg om en tenåring som ble glemt, som var i dyp krise, men som ingen så. En situasjon ingen visste, og i grunn om en person som vokste opp og aldri fikk vist det.

Jeg har blitt modigere, tar større og tøffere valg, gjør mer og mer fornuftige ting, lever mer i nåtid enn i drømmeverden. Det er likevel ikke nok. Det gir ikke mening, rent objektivt sett. Jeg preges av å bare eksistere.

Jeg sitter ikke igjen med noe som er mitt. Bare bøker som en dag må leveres tilbake på biblioteket. Det er alltid så flyktig, så svevende. En eksistens i damp, som omsider må returnere til urkilden, bare eksitert nok i et øyeblikk til å kunne håpe det kunne flyte.

Jeg er fremmedgjort i en kropp. Fanga i et mønster uten større mening, utrygg i meninger, og livredd for å dele noe av konsekvens eller betydning. Jeg vil ikke dømmes, jeg frykter at folk skal tenke noe om meg. Så jeg forholder meg nøytral, jeg deler ikke sterkt hvem jeg er. Ikke det dypeste i meg, i det minste. Jeg er et nøytralt lerret som alle kan male akkurat sånn som de vil, jeg speiler de, i frykt for at de skal se noe mer. Jeg skjuler meg for alle, men mest av alt skjuler jeg meg for meg selv. Jeg elsker mote, jeg elsker farger, jeg elsker optimisme og troen og gleden jeg får av å være til tjeneste. Jeg har bare ingen. Det er ingen som trenger meg, det er ingen som har behov for meg.

Lenge levde jeg i troen, og sett i ettertid fantasien, om at en dag skulle en sende en melding for å spørre hva som skjedde. Det ble aldri slik. Jeg kan gå å vandre i egen hjemby uten å bli gjenkjent. Jeg kan vandre på steder der andre må bruke forkledning for å være i fred. Jeg er et vandrende ekko av noe som en gang var, så fjernt i minnet at en ikke lenger vet om det faktisk var noe, eller om det bare var en fornemmelse.

Så lenge jeg speiler andre, og gir de den oppmerksomheten de ønsker seg så kan jeg få sole meg i glansen av deres eksistens. I det jeg forsøker å hevde meg selv så faller det bort. Jeg krenker deres luftrom, de må ha tid, de må ha distanse. Den ubetinga aksepten for alt de er jeg sjenerøst har skjenka de får jeg aldri tilbake. Skjenkebevilling blir inndratt, det blir funnet feil i søknaden. Og jeg ender opp med å høre timevis, men selv knapt få snakke i minutter. Det er som et pågående sosialt eksperiment hvor jeg må fordreie meg selv fullstendig for å få en smule anerkjennelse, men i det jeg starter å tro at det finnes en likevekt imellom oss, så trekker du i nødbrems og løper av gårde.

Jeg trodde lenge jeg ikke ønska noe mer ut av livet, men alt satt under lupen så må jeg heller spørre spørsmålet om jeg egentlig alltid har ønska mye mer, jeg har bare gitt opp? At det i grunn ikke handler om å ta til takke med det en har, men innse at en faktisk ikke har noe?

Veien blir til mens en går, hevdes det. Og det er et viktig forbehold – “mens en går”. Hvordan gjør en faktisk det? Hvordan går en nå, når alle andre har løpt forbi? Hva er det jeg skal gå til eller hvor er det jeg skal gjøre av meg?

Det eksisterer ikke noe mer der ute. Og det er den bitre sannheten. Kun flyktige forhold rundt noe som eksisterer i et sekund før det blir meid ned av noe annet forbigående. Jeg jobber innstendig, jeg gjør det jeg skal for å gi livet mening, men jeg merker også hvor forløsende det er å få snakke. Det å få kjenne. Det å få føle. Hvor mye jeg har nekta meg selv livet. Det er en saftig ironi her et sted. Jeg har objektivt sett ingenting, men er likevel mer engstelig enn noen gang for å miste alt?

Det er ikke det at jeg aldri ble valgt, eller havna sist. Jeg bare ble borte. Og i det jeg ble borte har jeg heller aldri vært savna. Min erfaring tilsier at det å bli borte egentlig er den jeg var når jeg var tilstede. Jeg eksisterte ikke, jeg bare tok opp rom. Og i det jeg ble borte så forsvant jeg aldri, tilstanden ble bare normalisert. Som gass som blir fortrengt. Ikke fordi det er ondsinnet, men fordi det ikke er plass. Det strider mot naturens lover.

De siste årene har bydd på fire klemmer. To av betydning. Jeg merker at jeg er sulten på så mye mer, men at jeg også føler tiden som tikker i bakgrunnen i enhver situasjon. Jeg har så få, så lite, at det jeg har blir så kjærkomment, det blir så dyrebart, at jeg er livredd for å miste det. Jeg er så engstelig for at noe skal skje. At jeg skal bli avslørt som noe mindre enn det de tror jeg er. Et eksempel til ettertanke, en taper i alle definisjoner av ordet.

Det føles ut som om jeg er i et fly på vei ned. At jeg må få sagt det tydelig nok hvor høyt jeg elsker deg. Men det er ingen fly på vei ned, jeg har god tid. Jeg har bare blitt så vant til å eksistere, at jeg frykter å være noe mer enn noe kroppslig. Jeg frykter å håpe, å drømme og føle. Jeg frykter å ha forventninger og forhåpninger. Et liv levd i konstant skuffelse gjør noe med deg mentalt. Jeg har likevel tatt vanvittige steg.

Jeg har vennskap jeg aldri trodde jeg skulle få igjen. En person jeg ikke kunne vært foruten. Det er bare så bittert å innse hvor mye jeg har slitt, og selv levd i fornektelse. Jeg bygget en kirke på fornektelsen, og tilba en alternativ virkelighet hvor jeg eksisterte som noe mer. En ide om at tiden ikke går nå, men en dag skal jeg begynne å leve, bare jeg kommer meg til neste stopp. En blind tro som slår sprekker i det årene går, og ingenting endrer seg.

Jeg er redd for å trekke ned sløret og la meg føle fullstendig, fordi jeg er i grunn redd for å virke sårbar. Jeg er bare så engstelig for at jeg, til syvende og sist, igjen skal stå helt alene. Uten noe som er mitt, uten noen igjen. Jeg er livredd for å være meg selv fullstendig, og gjøre det jeg ønsker å gjøre. Jeg er livredd for å leve, i den falske troen på at jeg vil tape, når jeg egentlig allerede har tapt alt. Jeg har egentlig ikke noe å tape. Og alt å vinne, men jeg klarer ikke riste av meg følelsen.

Jeg ble aldri sett slik jeg var, så jeg lærte meg tidlig å reflektere alle andres lys. Og nå frykter jeg innsyn i det tomrommet som eksisterer, at noen skal skru på lyset og innse hvor lite som faktisk finnes der inne. Jeg har ikke levd et normalt liv, jeg har ikke de tingene mange andre tar for gitt. Jeg har vært transparent, usynlig, forbigående. Du har gått forbi meg på gata flere ganger uten å løfte blikket en gang. Jeg sto bak deg i kassa på Kiwi, eller satt tre rader bak deg i klassen. Jeg var den som var der, men ingen kjente, den som tok opp plass en stund, men så ble borte. Og nå, når du har klatra til de store høydene, så står jeg nede. Bakerst i bussen et sted og ser undrende ut vinduet i den evige troen på at der ute må det eksistere et hjem. Et sted for meg.

Blant syv milliarder mennesker så må det finnes noen. Jeg har tvillingsjel, jeg har det vennskapet jeg ønska meg. Jeg er bare så skada av et liv levd i fornektelse. Jeg er så vant til å leve i ruinene av noe storarta fra antikken. Et tårn knust til det bare er grunnmuren igjen. Og nå når jeg omsider reiser en hytte bygd på stusselig treverk, så klarer jeg ikke unngå å sammenligne den jeg er, med den jeg var, med den jeg kunne vært.

Det er stort sett ikke et problem, men etter midnatt i den mørkeste delen av kvelden føler jeg likevel kulda som setter inn. En stadig påminnelse om hvor lite jeg egentlig har oppnådd, hvor mye jeg hadde gitt avkall på, og hvor mye jeg kunne hatt. Det verste av alt? Jeg savner meg selv.

Jeg er livredd for å igjen være helt alene.

Jeg husker en periode fra barndommen hvor jeg var utstasjonert til min vaktpost langs gjerdet. Det var langtekkelig arbeid, og krevde enormt med tålmodighet. Standhaftig sto jeg der, speidende utover en isblank vei.

Jeg var ikke utstyrt med stort mer enn en kjeledress, noen støvler av typen Cherrox i form av en krokodille på begge bein. Det var kaldt, bittert og surt. Snøen falt hardt ned i ansiktet, og gjorde at følelsene i kinnene forsvant. Det var mørketid, og sola hadde for lengst gått ned. Jeg hadde ingen lys annet enn de gule små som ble til store i det de forsvant rundt hjørnet.

Femti meter bak meg sto bygningen. Der jeg ikke lenger ønsket å være, men ble forvist til hver eneste dag. Skoledagen var over, klokka var på vei mot fire, men jeg hadde allerede stått der ved gjerdet i en time. Som svak bakgrunnsmusikk kunne jeg høre snakk fra voksne og barn, de som ble igjen litt for lenge, de som hadde det gøy. Det var ikke noe for meg. Jeg skulle holde øye med veien.

Jeg husker hvordan hvert nye lys som skinte opp veien fylte meg med optimisme. “Der kommer de!”, tenkte jeg, og hjertet ble splitta med øks i det de ikke senket farten, men fortsatte videre mot det store intet.

Var dette alt? Hvor var de?

Tankene begynte å gå, drømmer gjort om til mareritt. Jeg var så bevisst hva som kunne gå galt allerede fra en tidlig alder. Hvordan skulle jeg klare meg nå? Helt alene i en verden jeg aldri hadde følt særlig tilhørighet til?

Jeg måtte bare stelle meg opp igjen, holde fast i gjerdet. Jeg hadde ikke hansker, og fingrene ble til fantomsmerter hvor det eneste hintet om deres eksistens var at jeg fortsatt sto oppreist langs det alt for lange gjerdet.

Mange ville gitt opp. De ville gått inn, gått til noen andre, gjort noe annet, fått lov til å være inne. Det var ikke meg. Det var aldri meg.

Hvis jeg hadde blitt forlatt så skulle jeg stå der til alle mine lemmer ble til ett med gjerdet. Det var lite trøst å oppspore i omgivelsene som var mørklagt og iskaldt.

“kommer de der?” spurte jeg meg selv når tvilen satte inn for fullt. Enda en som passerte forbi og forsvant inn i mørket igjen, like raskt borte som det dukket opp.

Brillene hadde for lengst dugget over, og mørket hadde lagt seg. Snøen dekket bildet av veien, bare opplyst av et par stusselige lyktestolper som sto der, langt av gårde.

Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri følte noen tilhørighet. Det var som om jeg bare var klippet inn i en kontekst, og like enkelt klippet ut igjen. Jeg kunne føle meg som et spøkelse, og i det jeg sto der å speidet ut fikk jeg mine mistanker bekreftet. Ingen av lysene var ment for meg.

Kroppen hadde begynt å gi tegn på kostnadene i den iboende optimismen som levde i meg. Det håpet om at jeg skulle få oppleve varmen fra et hjem igjen. Kjeledressen var ikke av den dyre sorten, men forbeholdt vind og ikke snø. Snøen hadde for lengst smeltet i Cherroxene, og krokodillene gråt tårer nedover mine bein.

“Kommer de ikke?”

Jeg vet ikke om jeg ga opp, jeg ble omsider lykkelig bevisst på at noen av lysene som passerte sakket ned farten, men når jeg gikk for å se om de tilhørte riktig fasong ble jeg likevel skuffet. Sønderknust. Enda en som ikke hadde stått langs gjerdet ble henta.

En etter en.

Det var færre stemmer i bakgrunnen, lydene og musikken ble skrudd ned. Jeg kunne se at noen av lysene på bygget forsvant inn i mørket. Den tiden av året hvor sola såvidt rekker å stikke innom en tur før den må videre.

Jeg sto der. Ved gjerdet.

Jeg vet ikke om jeg noensinne forlot gjerdet, om en bit av meg forble der, i evig håp om å finne de lysene som ville føre meg hjem.

Det er så merkelig. Jeg har gjort ferdig nok en grad, nok en 180-studiepoengs begivenhet. Det er ikke første gangen, men det føles så annerledes.

For mange er en bachelorgrad noe særegent og spesielt. De markerer det høylytt og fint, med vakre beskrivelser av veien til målet, hvor mye de har slitt og stått opp for å komme seg dit.

Jeg føler det så annerledes. Dette er ikke min første grad, så det kan ha hatt betydning, samtidig som jeg heller ikke egentlig har noen å dele den med.

Jeg har liksom ikke slitt meg igjennom noe i tre år, men heller bare kjørt på autopilot og våkna opp midt på jordet. Det er ingen vei videre, den er ferdig. Det var ingen vegg jeg traff i høy hastighet. Det var særdeles lite seremonielt. Det bare skjedde, akkurat som værmeldinga går på TV hver dag. Det bare skjer.

Jeg har ikke akkurat jobba innstendig og hardt, men alt har liksom bare gått på skinner selv om. Og i det jeg omsider er over målstreken så trodde jeg at jeg skulle føle mye mer. At det var noe spesielt som skjedde i det jeg kunne kutte -student fra tittelen. Det skjedde liksom ikke. Verden sto plutselig ikke i fyr og flamme, den bare gikk videre.

Sant skal sies at jeg har ikke akkurat markert dette på noen god måte heller. Slik som bursdagen min bare passerte uten noe særlig seremoni, så gikk også dette bare ut i intet.

Jeg er egentlig ikke skuffa heller. Jeg er ikke trist eller lei meg. Jeg tror bare at jeg forventa at det skulle være mer tilfredsstillende enn det faktisk er. At det var en vegg jeg traff, og ikke bare en åpen dør som leder til et annet og mye større rom.

Min underlige akademiske reise er over for denne gangen. Jeg har samlet altfor mange emner, for mange studiepoeng, og mesteparten ansett som ubrukelig av et samfunn som eksklusivt baserer seg på et jag etter det materielle, et konstant kjør mot det som er produktivt og gir gangbar valuta.

Jeg føler at jeg har fått noe igjen for det meste jeg har studert, jeg har utviklet meg og fått et bredere perspektiv og en større forståelse. For verden, for det esoteriske, men også av meg selv.

Jeg føler likevel bare at jeg ikke egentlig har gjort noe. Og det er vel det som plager meg mest. Jeg føler liksom veldig lite, hvis ikke faktisk ingenting.

Det er ikke depresjon, eller nedstemthet eller en bitter erkjennelse av min egen ensomhet. Det er snarere at jeg trodde verden ville stoppe i et sekund mens jeg fordøyde, mens jeg prosesserte, mens jeg venta. Det gjør den ikke.

Jeg føler at alle samtaler i avslutningen inneholdt et snev av noe usagt, ugjort, et hint av noe mer som aldri ble uttrykt. En avsluttende samtale ble bare en liten halvtime, mens jeg kunne snakket i noen timer. Kanskje er det slik at dette inngår i min egentlig utdannelse? At det jeg merker aller mest er hvor fraksjonert min ensomhet faktisk er. Såpass mye at jeg ikke kjenner den igjen når jeg faktisk føler den.

Fordi jeg så mye usagt, så mye på hjertet, så mye jeg skulle ønske jeg kunne si, men ingen å si det til. Klart, en kan snakke med en venn, men det er ikke de jeg skulle ønske jeg kunne si det til. Si hva da? Til hvem? Jeg vet ikke. En lærer? En veileder? En mentor? Jeg aner ikke.

Tre år har gått siden jeg satte kursen mot noe helt nytt, og jeg har utvikla meg mye på disse tre årene. Og nå, endelig, etter så mange år så handler ikke livet lenger om noen deadline som er håndfast. Jeg vet, for første gang på veldig lenge, ikke hvor jeg er om tre nye år. Om fem år, om ti år.

Og kanskje handler det aller mest om det. At jeg nå har mista strukturen og rammene jeg ble så komfortabel med. Støttehjulene som jeg ble så glad for å ha er ikke der lenger, og nå må jeg selv holde balansen.

Jeg har allerede fått en jobb. Jeg er allerede i gang. Jeg bare føler at det etter i større grad handler om det som forblir usagt. De muntlige avtalene, der du ikke lenger bare kan sjekke skolens nettside for informasjon, men må stole på hva som blir sagt. Der du ikke selv lenger er helt alene om alt, og jeg tror jeg frykter det litt. For på universitetet så var jeg selv helt ansvarlig for alt jeg gjorde, men der ute så står jeg til ansvar overfor andre.

Det føles som å hoppe i fallskjerm, men når du omsider ser deg tilbake så skjønner du at det egentlig bare var noen trappetrinn. Og ingen endestasjon, men en nærmest endeløs gate.

Livet er liksom som en eneste lang kjøretur. Du drar forbi innkjørsler du aldri kommer til å svinge inn i, rundkjøringer du bare beveger deg igjennom uten en eneste tanke om hva som ligger den andre veien.

Du er fast bestemt på å følge en vei, den som leder deg hjem. Du vet det ikke enda, men det er en illusjon. Det er selve ferdselen, reisen, som er livet. Ikke hvor du ender opp, ikke de utallige stedene du kjører forbi, noen bevisste og andre ubevisste.

Du unner ikke engang en tanke om hva som ligger rundt hjørnet på høyre side når du vet at du skal til venstre. Det er som om det ikke eksisterer noe annet enn akkurat det som leder deg til din destinasjon.

Du er som vann som bare flyter i en retning igjennom en rennestein. Uten evne til å endre retning eller bli bevisst muligheten. Du er situert i en umulig og fastlåst situasjon, du bare beveger deg framover. Helt ustanselig.

Det er bare når du ser deg selv bak i speilet at du forstår hvor feilslått alt sammen var. Hvor mye du faktisk hadde muligheten til å endre retning, til å bevege deg. Du innser at de avløpene som var som rissa inn i stein egentlig ikke eksisterte.

Klart, det finnes utallige usynlige bånd som trekker oss i retninger. Du har fått barn som krever sitt, en kjæreste som ønsker seg dit, og en bolig og en jobb som føles som mitt. I alt dette så trekkes du videre, delvis tvunget til å følge en bestemt retning.

Jeg vet at nostalgi er et rusmiddel en lett blir forført av, og at tankene om det som var for syv år siden er veldig forførende. En husker ikke de dårlige opplevelsene like godt, ei heller de gode. Du husker bare at det eksisterte noe godt der. Og at du hadde syv år på å gjøre noe mer ut av det. Men vannet renner ustanselig. Tiden beveger seg framover, og viser ingen barmhjertighet. Du får ingen pust i bakken, bare enda en dytt. Framover. Framover.

Det er som om vi står i en kø, hvor normene dikterer vår atferd og bevegelse. Der du en gang stod omringet av folk du ville på konsert med, og venta på å hente noen billetter, står du nå alene og venter på å få passet ditt. Der du en gang var høyt elsket og berykta i en vennegjeng som alltid skulle holde sammen, står du nå igjen med noen fåtall skjermbilder fra dagene som en gang var, men aldri igjen skal bli.

“Tiden leger alle sår”, sies det. Vi misforstår den. Vi tenker at det er slik at med tidens gang vil vår smerte og savn bli redusert, men det er ikke slik. Det er bare at vi, med tidens gang, vil bli redusert og gjort ubetydelig. Med tiden vil alle spor av oss forsvinne, og den vi en gang var vil forvitre.

Det er tiden i bilen som er viktig. Der vi satt i en endeløs kø, til en endestasjon vi kalte vårt hjem, men aldri egentlig var det.

Og når du nå går forbi ditt barndomshjem, med viten om at syv andre har bodd der siden du bodde der, så vet du at det du ser ikke er barndomshjemmet. Det eksisterer ikke lenger, selv om bygget er der. Skolen du gikk på finnes fortsatt, men ikke egentlig. Og selv om hjørnet vi sverga evig troskap til hverandre fortsatt eksisterer, så finnes ikke de båndene vi knytta da lenger.

Alt en holder kjært forsvinner med tiden, ned i dragsuget som er vår livsstrøm. Den som dytter oss framover. Den som dytter oss fra hverandre. Og den som, ved ren tilfeldighet, også dytter andre inn i vår bane for et sekund.

Ta vare på det som er nå, med visshet om at det allerede er i fortid innen du rekker å reagere på det. Elsk inderlig, og ærlig, og fullstendig. Ikke la samfunnets normer diktere din indre, ditt sjelsliv, din flamme.

Vår ferd er et øyeblikk i et kosmisk eventyr, men for oss er dette alt som noensinne vil og noensinne har eksistert. Så aldri hold igjen. Ikke angre på veier en aldri tok, eller muligheter en aldri greip tilstrekkelig fatt i. Det er illusjoner, du tenker du har valgmuligheter, men du har allerede tatt valget før du innser at de eksisterte.

Vannet er ustanselig.

Enda en runde rundt sola. Jeg føler det ikke, og kan ikke engang erindre sist jeg opplevde det. Jeg tror jeg husker at det å bli ti år innebar en spesiell følelse. “Wow, jeg er ti år”, fordi jeg da måtte bruke hele to sifre for å beskrive min alder.

På ungdomsskolen var det en rekke aldre av betydning. Jeg husker at den kriminelle lavalder var 15 år, og følte at det var litt nifts. Endelig skulle jeg, en potensiell hardbarka yrkeskriminell, måtte stå til ansvar for mine gjerninger? Jeg husker at det var en som var ett år eldre enn resten. Han gikk i tiende og jeg husker at vi kødda med at han endelig hadde fått “sengelappen”. Han var blitt 16. Jeg var 13 og betrakta han som nærmere voksen. De som var 17 år var gamle. De var fullkommen voksne mennesker.

Jeg husker at jeg skulle flytte ut innen jeg var 16 år. Jeg hadde planene klare. Jeg skulle gå helse og sosial, så ta helsefagarbeider og bli lærling og forsvinne inn i egen selvstendighet. Jeg skreiv ned de planene og det var noe jeg fantaserte om daglig. Slik gikk det ikke, selvfølgelig.

Det å bli 18 var stort fordi da kunne du få lappen. Jeg husker at det var nervepirrende å sitte på med folk jeg bare for noen år siden lekte Boksen går med i en barnehage på kveldstid. Skal jeg virkelig stole nok på folk som knapt greier å vaske seg?

Faktisk så stopper beretningen om meg i en alder av 18 år. Det er da jeg slutter å la andre komme inn, det er da jeg slutter å eksistere slik jeg en gang gjorde det. Jeg klarer ikke, jeg tør ikke, jeg føler det hele tida. Den tikkende bomba jeg bærer på, som alle ser, som alle føler, i det jeg går inn i et rom. Jeg har ingen bombe på meg, men alle ser den, alle antar det. Jeg lover, jeg er ikke sånn. Det er som om jeg ikke har dusja på flere uker når jeg treffer nye mennesker, og alt de sier og gjør holder meg våken til langt på natt. Ja, jeg vet. Jeg er verdiløs, jeg vet jo ikke engang hvem jeg er. Du må ikke si det så mye. Jeg makter ikke mer, og jeg flykter inn i en indre verden preget av ren idealisert fantasi, hvor ting skjer, og ting gjøres.

Etter det er neste alder 20 år. Da kan du kjøpe sprit. Det er vel omtrent da du har fått deg bolig, barn, kjæreste og har lagt planene klar for alt som skal skje videre? Det var hva jeg trodde i en alder av 13. Jeg husker at jeg hadde en venn som var fem år eldre, mye fordi han kunne kjøpe røyk. Men så ble jeg selv 20, og følte egentlig at jeg hadde stagnert siden jeg var 16 år. Det var ingen endring, det var ingen naturlig progresjon. Jeg var bare ett år eldre, men verden bøyde seg ikke plutselig og gjorde meg fullkommen voksen, slik jeg hadde blitt forespeila det. Jeg følte at jeg ble svikta litt. En illusjon som braste i stykker. Alt som var igjen var glasskår med et speilbilde av barnet i meg, nå omtalt som 21-åring.

Livet etter videregående ble plutselig veldig annerledes. Da forsvinner alle støttespillere, regler for handlinger og det naturlige møtepunktet. Alle du har kjent siden ungdomsskolen omtrent forsvinner til alle verdensdeler, og det eneste som er igjen er et eneste stort tomrom.

Jeg skulle ta et år i Mexico etter videregående, men jeg valgte å ikke dra alikevel. Nå hadde det vært mer enn ti år siden. Det er alltid litt morsomt, men også trist, å lese mine egne søknader til forskjellige steder.

Det var ingen som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, si, være. Det var jo det ungdomsårene var til for. Og de var forbi, men jeg var like ukjent for meg selv. Jeg hadde feila fullstendig i et prosjekt jeg tenkte mange skjønte i det de ble femten år. Nå satt jeg her, som 22-åring, fullstendig disillusjonert og maktesløs i møte med en verden som virka kald, kalkulert og kategorisert.

Jeg tok nødløsning etter nødløsning. Hoppa fra ene til det andre i håp om å finne meg selv. Kanskje noe skulle utløse noe annet? Det er jo sånn folk har fortalt at de har funnet seg selv. Så jeg skulle bli prest, jeg skulle bli lærer, jeg skulle bli filolog, jeg skulle bli akademiker, jeg skulle bli filosof, jeg skulle bli økonom. Jeg skulle bli, men ble aldri. Et år gikk, og et år kom.

Jeg var 25. Og nå er det så lenge siden at det ikke eksisterer noe som kan gi et hint av hvordan livet faktisk var. Har jeg noensinne vært 25 år? Ikke vet jeg.

Mange kan fortelle om opplevelser og historier som skriker “26 årsalderen”. Det kan ikke jeg. Livet bare gikk videre, og et sett med pensumbøker ble til et annet sett med bøker. Jeg leste og studerte, men det ga meg aldri noe. Jeg fikk et fantastisk snitt, og jeg følte at jeg lærte så mye, men jeg fikk aldri praktisert det eller gjort noe fornuftig med det.

Fantes jeg? Finnes jeg? Og nå, når selv dette er lenge siden, så innser jeg at jeg kanskje aldri har vært noe som helst. Kanskje jeg egentlig ikke er noe, annet enn at jeg er 31 år.

You can find yourself alone throughout your life, at different times and different places. To be alone often implies that you could’ve been with someone, or that you’re separated from someone or something. Over time this can lead to crippling and debilitating loneliness. It doesn’t have to happen while you’re alone.

I often find myself alone while I’m with other people. It’s as if the room goes silent and I recognize that while everyone there has a purpose, a connection to the others, I’m on the outside looking in. But I’m sat right there next to you all.

This is a feeling of being like oil in water. Together but separate. Great heat and friction can blend us for a time, but when it becomes stagnant we’re once again two different forms of liquid, unable to form a union, unable to get together.

And the worst part is that I always have to take on the qualities of water in order to fit in. In the process of doing so almost everything about me is fake, is lesser than I truly am. And at the end of the night I’m left with the realization that no one actually know me.

I don’t suffer from crippling loneliness, but a feeling of wanting to be known. Not famous, not heard of, not even infamous. Just known. To have someone know who I am, and appreciate the sides of me rarely seen, those that rarely surface.

I don’t care about being alone. That’s been my modus operandi for so many years, for decades of my life. Crippling loneliness never comes from the realization that I’m alone, but that no one knows who I am, and that I truly have no one. And you can’t talk to anyone about this.

“Put yourself out there” or “do something you like and the right people will follow” or the ever unhelpful “you’ll find your people”. It’s not enough. It ignores the core of the issue. It’s a simplification, as if the cure for loneliness is other people. Or the way to mend my split inner sense of self is the introduction of enough random people to eventually yank together enough loose pieces to make a coherent whole, to find that missing puzzle piece.

It’s not possible. I’ve been through all of that before and it never leads to anything but a complete and utter diminishing of everything that I am in favor of everything that everyone else is. Any relationship is a series of give and take, and of course it is. That’s not really the problem. The issue is that while you’re paying for gas, I’m driving the car.

As we go along the value of my car diminishes, while the value of your money remains the same. My mileage is used up, while you can exchange your money for other services. I feel like I’m a single use item, discarded at the completion of our task.

I’m valued whenever I have something to offer, made to feel like a soul mate or the long lost best friend. The second I’m used up I’m tossed aside, in favor of other people. People with a nicer car or more available destinations.

I’ve tried many different approaches. I’ve even shelved my entire self, put on a fake mask of something, but it just isn’t enough. Most people aren’t really equipped to deal with someone like myself, they prefer shallow interactions because they have so many interactions a day. I don’t blame other people for my own issues. I understand it. If you have 10 people constantly interacting with you of course you’ll be smeared out unable to engage fully with every single one. But I need depth, ride or die, a bonding friendship.

And then the inevitable separation happens. My oil sinks to the bottom because I’ve lifted your water to the top. But I’m not given a hand to equalize our position, instead I’m left at the bottom while the rays of the sun takes you to bigger and better places.

While my words and actions are able to lift you to dizzying heights, I never really get any affirmations in return. I never know where I am in the grand scale of everything. And in the end I realize I’m like a book taught to a tired classroom of high school students – barely understood, rarely remembered, and left derelict to a forgotten memory. A tip of your tongue moment.

All I want to be is known. To be appreciated, to be recognized, to have someone see the value in who I truly am. At this point I’ve given up this falsehood of an idea. Not fully, my optimistic side would never let me, but I recognize the folly in believing.